Tidlig voksen

Min oppvekst var ikke helt A4. Jeg mistet pappa rett før konfirmasjonen, og mamma, som er fra Filippinene, flyttet tilbake dit rett etter jeg fylte 18. Sammenlignet med en typisk norsk ungdom som vokser opp med to foreldre i et møblert hjem, kan man godt si at mine odds for å lykkes i livet var noe mer usikre.

Jeg vil påstå at vi er på vårt mest usikre i 18-årsalderen. Da er vi på et slags ubestemmelig stadie mellom ungdom og voksen, og vi prøver å stake ut en retning for studier, jobb og livet generelt. Vi skal ta mange viktige valg og derfor er det vanlig å støtte seg på foreldrene sine i denne tiden. Den muligheten hadde ikke jeg.

For meg ble den aller viktigste oppgaven å få til det alle andre kunne få til. Jeg ville for alt i verden ikke at noen skulle oppdage at jeg var annerledes på noen som helst måte – at jeg ikke hadde de samme forutsetningene som andre. Da jeg studerte hadde jeg verken økonomisk sikkerhet i foreldrene mine eller deres forventninger å leve opp til. Jeg hadde kun meg selv å skuffe, men også kun mine egne ambisjoner å nå. Når jeg ser tilbake på studietiden representerer den selve uttrykket «hell i uhell» for meg. Jeg tror det var nettopp mangelen på en økonomisk og moralsk flytevest som ga meg motivasjonen til å satse tyngre og jobbe hardere. Til slutt fullførte jeg med resultater jeg fortsatt er veldig stolt av.

Jeg fant ut at svakheter kan snus til styrker. Fra en yngre alder enn hva som er normen, har jeg måttet passe på meg selv, kartlegge min egen vei og stable mitt eget liv på beina – alene. Jeg måtte bli voksen tidlig – lære å jobbe hardt, å overvinne egen usikkerhet, å tenke smart og langsiktig om min egen økonomi og å løse problemer på en god måte.

Da jeg fikk min første jobb, innså jeg raskt at min hardt opptjente selvstendighet ville komme til god nytte. Jeg ble tidlig kastet ut i nye oppgaver og ansvar, og mens andre kanskje ville latt seg stresse, kunne jeg ganske uanfektet løse utfordringene på egen hånd. Dersom jeg i dag møter på konflikter eller føler meg urettferdig behandlet, får jeg bruk for det jeg har lært om å sette premissene i mitt eget liv. Jeg spør meg selv «hva skal til for at jeg nå trives?», så legger jeg en plan for å komme meg dit og er ikke sen med å ta saken videre.

I dag – i hverdagen min– glemmer jeg ofte at utgangspunktet mitt var svakere enn mange andres. I lunsjen hender det at jeg blir spurt om familien min, for eksempel hvem jeg skal feire jul med. Da blir jeg påminnet at noen ting er litt annerledes for meg. Likevel – jeg har slått meg til ro med at jeg kan takke bakgrunnen min for at jeg har endt opp der jeg er.