Du må gutse for å komme dit du vil

Jeg har alltid vært god til å følge drømmene mine. Har det vært steder jeg vil reise, har jeg dratt. Har det vært noe jeg ville få til, så har jeg gjennomført. Men én drøm var vanskelig for meg å gripe fatt i – den som betydde aller mest. Det skulle ta ti år før jeg gjorde det.

Det startet bra. Jeg visste allerede på toget over de skotske highlands at Edinburgh skulle bli studentbyen min. Det var et krevende studium, men jeg kjente meg likevel fri. Det boblet av kreativitet og glede i meg. Jeg var endelig på vei til å oppnå drømmen om å bli illustratør og barnebokforfatter.

Jeg kom hjem til Norge og oljebyen Stavanger. Her ble jeg fortalt at det ikke var bruk for kreativitet. «Alle» hadde visst noe å si om min bransje.

«Dette kan du ikke leve av.»
«Tegning er ikke en skikkelig jobb.»
«Du må få deg fast arbeid.»

Å lytte til andres sannheter er noe av det dummeste jeg har gjort. Jeg utdannet meg heller til lærer og jobbet med alt annet enn det jeg egentlig ville. Jeg fikk tegnesperre, turte ikke vise ideene mine til noen og gjemte kunst under sofaen. Jeg var trist, fordi jeg ikke lenger fikk gleden av å jobbe kreativt.

Så var det bare nok. Jeg fant ut at jeg selv måtte ta kontroll. Si opp deltidsjobben. Gå på fest og introdusere meg som illustratør igjen. Det viktigste jeg gjorde var å isolere meg fra alle andre sine meninger om hva jeg skulle gjøre med livet mitt. Jeg fokuserte heller på å fullføre uferdige prosjekter og slutte å prokrastinere.

Jeg innså at det som hadde holdt meg mest tilbake, var min egen frykt. Frykten for å lykkes var like stor som frykten for å mislykkes. Det var mitt eget ego og min egen tvil som gjemte kunsten under sofaen og sa jeg var dårligere enn alle andre. Min indre heks, som jeg kaller henne. I støyen fra andre hadde jeg ikke oppdaget at hun egentlig var der hele tiden. Den indre kritikeren. Jeg er sikker på at mange kjenner til henne, selv om hun opptrer i ulike forkledninger. Heksa som hvisker deg i øret og forteller deg usannheter om at det du driver med er tull. At du ikke er god nok. At arbeidet ditt ikke har verdi.

Jeg ba heksa holde kjeft. Så skjedde det pussige – nærmest magiske. Jeg skrev videre på den samme teksten som om det bare var dager siden sist – ikke mange år. Jeg tegnet streker på papir, som ble til figurer. Teknikken satt, som jeg skulle ha tegnet hver dag. Jeg skjønte at det kreative rommet alltid hadde vært der – jeg hadde bare ikke tillatt meg selv å gå inn i det.

Det smarteste jeg har gjort er å bli litt mer rebelsk. Jeg prøvde ikke lenger å gjøre alle andre til lags. Jeg tråkket opp en ny sti for meg selv, i tråd med min egen sannhet. Jeg fokuserte på mennesker som viste meg i praksis at det fantes muligheter – mennesker som selv har guts til å følge drømmene sine.

Jeg leste et sted at talent er gaver du gir til andre. For meg var det å bruke talentet mitt også en gave til meg selv. Det ligger mye glede i å gjøre det man innerst inne drømmer om. Det ligger mye frihet i å kunne uttrykke seg fritt. Så hva handlet egentlig drømmen om? Å gi ut en barnebok, ja, men den handlet om noe mye større. Det å ha mot til å være den jeg er, gjøre det jeg vil, finne min glede og uttrykke meg selv – ikke bare i det jeg skaper, men i alt jeg gjør. Suksess for meg er å la mitt ekte selv utvikle seg, og tillate meg å være meg. Jeg tror det til slutt vil skinne gjennom i alt jeg gjør.



Du kan sjekke ut Trines arbeid her →