Takk for tilbudet – men nei, takk

Av anonym

Jeg er klam i hendene. Det skjer hver gang, selv når jeg bare er sånn passe nervøs. Det skjer til tross for at jeg kjenner meg trygg på ferdighetene mine. Til tross for at jeg viet hele helgen til å forberede meg på caset jeg skal løse i intervjuet. Til tross for at jeg har rådført meg med dyktige bekjente og brukt timevis på å lese om bransjen og selskapet. I tillegg var det er jo faktisk de som inviterte meg til hovedstaden på intervju.

Utsikten over Oslo er overveldende. I møterommet kan jeg velge å hvile et litt flakkende, men ivrig blikk på de to dresskledde foran meg, eller på en gryende by som våkner til i morgenrushet. Øyekontakt er viktig, så jeg ser på de dresskledde med økende ro og selvsikkerhet. Jeg presenterer caset mitt og parerer lett innskytelser som delvis er ment for å vippe meg av pinnen. Etter å ha sittet i flere intervjuer med dresser i forskjellige varianter, kjenner jeg igjen triksene. Dette går bra. Nå skal jeg bare avslutte sterkt.

Det verste er overstått. Nå gjenstår kun en gjennomgang av personlighetstesten jeg har tatt. Det bør gå knirkefritt, for det finnes jo ingen fasit på noe slik. Mens de dresskledde blar i papirene sine, vandrer tankene mine. Hvor mye kan de egentlig si om en person ut fra en 10 minutters personlighetstest? Tja, de vil vel bare få et inntrykk av hva som driver meg. Kanskje de bruker testresultatene til å forutse hvilken verdi jeg kan tilføre selskapet?

Den ene dresskledde med det vennlige smilet og det faste håndtrykket forlater rommet. Kort tid etter åpner døren seg og en ny dress kommer inn, presenterer seg som et medlem av HR-avdelingen, og tar fatt på testresultatene.

Jeg får høre at jeg havner innenfor «normalsjiktet» i de fleste kategorier, at jeg har noe høy uttelling på vilje til å lede og på måloppnåelse, også: «du havner helt i det øverste sjiktet på ambisjonsnivå. Kan du fortelle oss litt om ambisjonene dine?»

I et lite øyeblikk blir jeg usikker. Jeg får en følelse av å bli satt på prøve og kjenner at hendene mine plutselig er klamme igjen. Det er vel bra å ha høye ambisjoner? Jeg retter meg opp i ryggen og forklarer tydelig at ja, jeg er opptatt av å nå egne mål, men også at teamet jeg jobber i skal ha gode resultater og at vi sammen skal jobbe mot å nå organisasjonens mål.

Jeg stjeler noen sekunder til å se ut gjennom de store vinduene igjen, ut mot fjorden og ned mot byen, som nå sitrer av travle mennesker med målrettede skritt. Den ene dresskledde, som har vært reservert og vanskelig å lese helt siden møtet startet, tar ordet.

«I dette selskapet ansetter vi ikke folk med et så høyt utslag på ambisjonsnivå. Vi vil ikke ha folk her som kun er opptatt av å fremme seg selv. Det betyr at hvis du skal begynne å jobbe her, så må du jekke ned egoet ditt.»

Slik ender intervjuet. På vei ut av den kalde bygningen hører jeg ekkoet av den siste tilbakemeldingen om igjen og om igjen. «Jekke ned egoet ditt». Er dette en god konstruktiv tilbakemelding til en nervøs kandidat i en intervjusetting? Hadde kommentaren rot i virkeligheten? Hvordan vil dette prege min arbeidshverdag og prestasjon hvis jeg blir tilbudt jobben? Er det denne holdningen jeg ønsker i min fremtidige leder? Hva sier denne responsen egentlig om kulturen i selskapet?

Alle disse spørsmålene kverner i hodet mitt. Et intervju er en hårfin balansegang mellom å vise ydmykhet samtidig som man ønsker å fremheve styrker og motivasjon. Dette skal tolkes som ambisjon, ikke som egoisme. Jo mer jeg grubler, desto sikrere blir jeg på at dette var den dresskledde sitt feiltrinn, ikke mitt.

Telefonen ringer. De dresskledde tilbyr meg jobben. Dessverre kan jeg allerede forutse hva det vil innebære for meg å jobbe i dette selskapet: maktspill, ubalanse og manglende muligheter til utfoldelse. Jeg vil jo tross alt måtte bruke store deler av tiden min på å «jekke meg ned» – bruse mindre med fjærene, trø litt stillere i gangene, kjenne min plass bedre. Dette er ikke plassen for meg. Takk – men nei, takk.