Slik kverker du ukulturen på kontoret

Av anonym

Som nyansatt i en bedrift ser du alt med ferske øyne. Det er lett å få øye på forbedringspotensial, oppdage systemer som ikke fungerer optimalt og stille spørsmål ved arbeidsrutiner og organisering. «Slik har vi alltid gjort det her hos oss» er et vanlig svar på slike spørsmål, og noen ganger kan vi velge å nøye oss med det. Men hva skjer når det du oppdager er en ukultur på kontoret? Når trivselen på din nye arbeidsplass avhenger av at du blir hørt?

Det begynte i det små med et par spydige kommentarer om kolleger og arbeidet deres, men jeg var ny og usikker, så jeg sa lite. Jeg tok det derimot opp med lederen min og vi gjorde noen mindre tiltak for at jeg skulle unngå å havne i situasjoner hvor jeg ble ukomfortabel. Etter hvert kom det færre kommentarer – kanskje fordi jeg ikke ga den responsen vedkommende forventet å få tilbake.

Det jeg ikke var klar over, var at denne type baksnakking også handlet om meg og mitt arbeid. Det fikk jeg vite av kolleger som enten fortalte meg om det, eller diskuterte det akkurat høylytt nok seg imellom til at jeg overhørte det. Jeg ble usikker på hva som bare var rykter og hva som var sant. Det ble ikke enkelt å håndtere, siden jeg aldri var til stede for å kunne forsvare meg selv.

Nettopp fordi man som nyansatt ser alt med nye øyne, mener jeg det er utrolig viktig at vi tar mot til oss og stiller spørsmål ved etablerte rutiner. Ikke minst er det verdifulle innspill for bedriften. I tilfeller som mitt, kan det derimot være vanskelig. Hvem skal du si fra til, og hva skal du si? Hva skjer hvis mottakeren viker unna, snakker bort problemet eller ikke tar deg seriøst? Jeg bestemte meg for heller å tenke motsatt: hvordan kan jeg trives i den nye jobben min dersom jeg ikke tar opp kampen?

Jeg leste meg opp på bedriftens retningslinjer for slike situasjoner, og deretter slo jeg alarm. Denne typen oppførsel skulle ikke få herje videre med meg.

I første ledd tok jeg problemet opp med nærmeste leder og personalansvarlig. Deretter fasiliterte personalansvarlig flere møter med de involverte. Mitt mål i disse møtene var enkelt: jeg ville vise at jeg ikke var naiv og at jeg forsto hva som foregikk, og i møtet ga jeg klart uttrykk for at jeg absolutt ikke godtar å bli behandlet slik. Det ble også utrolig viktig for meg å være ryddig og saklig i min presentasjon av problemet, men samtidig være åpen for høre den andre siden av historien. Jeg ville prøve å forstå hvorfor det hadde gått så langt.

Kampen ble ikke enkel. Det er ensomt ytterst på slagmarken – også her. Det var mitt valg å slå alarm. Dermed kunne jeg heller ikke be andre ta kampen for meg, selv om jeg visste at langt flere enn meg hadde møtt samme utfordring og kunne stått ved siden av meg. Heldigvis hadde jeg en liten heiagjeng som ga meg støtte til å fortsette, og til ikke å gi meg.

Alt i alt synes jeg møtene gikk fint for seg. Det ble som forventet – altså ikke noen unnskyldning fra den andre siden – heller en fornektelse av hele situasjonen. Men det er greit, tenker jeg, for etter møtet virket det som at det hele roet seg, kanskje nettopp fordi jeg tok den tøffe samtalen. Noen ganger er tydelig kommunikasjon nok. Jeg har satt en strek over problemet – og vist at jeg er åpen for en ny start.

Jeg er utrolig glad og faktisk ganske stolt. Viktigst av alt: jeg har ikke lenger en ullen magefølelse når jeg starter arbeidsdagen. Min lille kamp var verdt det, for meg, og kanskje også for mine fremtidige kolleger. Kanskje slipper de nå den ene kjipe kommentaren på jobb som kan ødelegge for resten av uken.

Tips til deg i samme situasjon

  • Kunnskap er makt. Les bedriftens retningslinjer og lær deg hvordan din bedrift skal stille seg til slike situasjoner. Bruk dem for det de er verdt.

  • Lag din egen logg. Ikke la noen kommentarer gå i glemmeboken.

  • Vær direkte for å unngå misforståelser. Si det som det er – ikke legg noe mellom.

  • Ikke ta tilbake med samme mynt. Rådfør deg heller med lederen din, eller noen andre du føler deg trygg på.

  • Få følelsene ut på forhånd. Hyl gjerne inn i en pute eller gråt til tårene spruter. Ikke fordi det er en svakhet å gråte, men for at du skal kunne formulere deg tydelig og forståelig når det gjelder, uten at følelsene bobler over.