Vi må prate om stress

Av Nadine Ramsberg

Dette er egentlig ikke min greie i det hele tatt. For meg handler vanligvis alt om harder, faster, stronger – jobbe mer, trene hardere, holde fokus og hele tiden skvise ut det lille ekstra. I tillegg har jeg hastverk. Det er ingenting som heter «i morgen» eller «neste uke». Jeg har ikke tid. Jeg skal opp og frem. Bli best. Derfor må alt gjøres nå. Ofte helst i går.

«If you need something done, ask a busy woman» er et uttrykk jeg alltid har kjent meg igjen i. Jeg vet at jeg er ressurssterk og at arbeidskapasiteten min er høy. Jeg tar 15-timers arbeidsdager på strak arm, klarer meg med korte netter og jo mer jeg har på planen, jo høyere blir gjennomføringsevnen.

Derfor har jeg alltid hatt problemer med å forstå at noen mennesker sliter seg ut. Jeg hører ofte om dem som har «møtt veggen» eller mister all vilje og motivasjon på grunn av utbrenthet. Selvfølgelig må jeg bare akseptere det og innse at fravær og sykdom basert på mentale årsaker er like gyldig som fysiske grunner, men jeg har aldri klart å forstå hvordan det egentlig går til.

Helt til i vår. Det begynte med at jeg hadde vondt i hodet. Jeg hadde en murrende skallebank i ti dager og lurte på hvorfor. Jeg var kvalm, urolig og fikk ikke sove. Jeg var trøtt etter 10 timer søvn. Sliten etter en avslappende helg. Lei meg uten grunn. Konstant hastverk. Konstant utslitt. Konstant bekymret. Jeg savnet mamma og pappa.

Jeg tvang meg selv til å tenke på alt samtidig. Alt jeg måtte huske, alle stedene jeg skulle reise til, all jobben som måtte gjøres. Alt som måtte handles, betales og ordnes. Klær som måtte vaskes, brettes og pakkes. Alt jeg skulle skrive om, alt jeg måtte lese og alt jeg måtte tenke på. Alt jeg måtte spise, ikke måtte spise og alle de neste treningsøktene. Jeg hadde 487 ting på to-do-lista og alt føltes livsviktig. Jeg var redd for å miste fokus – til og med bare i ett kort sekund.

Etter det jeg i senere tid har skjønt var panikkanfall, gikk jeg til legen. Det var først da han foreslo stress som en mulig årsak, at jeg var i stand til å legge sammen to og to. Plutselig forsto jeg sammenhengen.

Det er helt individuelt hva som skal til for at veggen kommer litt nærmere. Grafikk.

Jeg hadde aldri trodd at det kom til å skje med meg. At jeg skulle bli et slags offer for stress. Kall det naivt og arrogant, men jeg var sikker på at stress aldri kom til å overmanne meg. Der tok jeg feil. Nå ser jeg tilbake og tenker på hvordan jeg ikke en gang trengte å cope med verken noe dramatisk, trist eller spesielt vanskelig. Ingen liv sto på spill, jeg var ikke alene og jeg hadde nesten ingen sjanser for å mislykkes. Men jeg har lært at stress ikke trenger å handle om det.

Det har gått opp for meg at det ikke skal mer til enn bare for mye å tenke på. At for mange tanker og bekymringer over lengre tid er nok. At alt kan føles uoverkommelig, bare ved å legge for stort press på seg selv. At det er helt individuelt hva som skal til for at veggen kommer bittelitt nærmere.